Ferieturen ble i år lagt til Skjelbreia, som er en utmerket kennel for hunder og folk i Østmarka (og serveringssted for skigåere om vinteren). Stedet drives av Oslomarka Trekkhundklubb, som er klubben vi kjører for.

På tur nedover stoppet vi på Oslos minst kjente jernbanestasjon Loenga (ved Gamlebyen), der Frode Galaaen henger ut av tårnet et par ganger om dagen for å vifte forbi godstog. Hadde det ikke vært for PC'ene kunne hele stasjonen fått plass på jernbanemuseum. Hallgrim fikk stasjonsmesterlua til Galaaen i gave etter en liten fotosession. Lua er etter sigende ikke brukt på 12 år, visstnok et brudd på reglene til Jernbaneverket - men det er det ingen som bryr seg om der nede.

Dagene på Skjelbreia gikk med til avslapping, grilling og turgåing - samt sosialt samvær med andre klubbmedlemmer. Foruten røkter Line Løw, hadde vi blant annet selskap av selvsamme Galaaen, Torbjørn Sagsveen, Janne Thørn og Kjetil Teien - sistnevnte var for øvrig den eneste som trente hund mens vi var der. Men hundene skal jo ha ferie de også, dessuten var det varmt.

Siste kvelden dukket Frode opp med champagne og jordbær for å feire Kjetils bursdag (som var for 6 1/2 mnd siden), og Kjetil filmet en uforglemmelig video av Galaaens vannterapi på bjeffende Teien-hunder. Ironisk nok fikk Klokkar'n et videoredigeringsprogram i forsinket bursdagsgave, så en redigert versjon dukker nok opp på YouTube om ikke så lenge...

Mens den misunnelige webredaktøren har vraltet rundt i Skjærberget med en stadig voksende mage og en hyperaktiv vorstehervalp som skal aktiviseres, har resten av Team Ramarsk (inkludert supportere) kost seg på gjentatte turer til Korssjøen og Femundsmarka. Bildet viser Krystal og Biaggi fra ekspedisjon til Badstua ved påsketider - turen der Kjetils eldste sønn Thomas hadde en entusiastisk debut som villmann i beste Lars-Monsen-ånd.

Siste turen til Korssjøen ble foretatt for en ukes tid siden, med fiskestang i sleden og knallføre. Nå ser det imidlertid ut til at føret er på hell. Krystal, Biaggi og de andre hundene benytter derfor sjansen til å takke for seg før sommeren tar til, en tid med lek, moro og late dager i kennelen.

En av årets begivenheter må sies å være setra vi har fått leid i Kjetils barndomsparadis ved Korssjøen. Dro opp dit for noen dager siden. Måtte kjøre hund over fjellet, da vegen var blåst igjen - men det var egentlig litt ålreit - nesten litt ekspedisjonsaktig...  Det hører med til historien at den høygravide husfruen ble utstyrt med behagelig OT-slede og 4-spann for å komme seg trygt fram.

Etter å ha spadd ut en del muslort, ryddet og flidd om på kjøkkenet, ble det rent koselig i det gamle huset. I samråd med utleier Ivar ble dessuten sauefjøset ryddet og innredet til hundefjøs, så hundene kunne ligge lunt og godt i halmen om natta.

Kjetil var ute på ekspedisjon for å lokalisere bua opp mot fjellet, med litt veihjelp av vedsjauer Nils-Moen (også kjent som Bakeren). Etter å ha tegnet inn bua på kartet, bar det videre over fjellet til Narbuvoll og tilbake. 

Etter hvert ble det rent folksomt, da Erik, Erika og Jørn kom en tur over isen og overnattet natt til lørdag. Thore Nilsen gjorde også et forsøk på å besøke oss via Grådalen, men fant ikke vegen. 

Vi måtte takke for oss på lørdag, men kommer snart igjen   

Fruen i huset er litt lite mobil om dagen... (hva skyldes det, mon tro?? ), og det er stort sett Klokkar'n som trener hundene denne vinteren. Med sitt nye videokamera tar han opp filmer av hundetreningen som vises på TV'n når han kommer hjem slik at også fruen kan få følelsen av å være på tur.


Hittil har det bare blitt ekspedisjoner i nærområdet, og løypenettet er nå utvidet til å omfatte Höljessjön på svensk side. Höljessjön er en diger oppdemt innsjø med masse herlige skuterspor på, så det er mulig å få litt fart på hundene. Ellers går det mye opp og ned Varåa, ei elv som renner ut i denne sjøen - i tillegg til at det også i år er løype oppi berget.

Man trenger jammen ikke dra langt for å oppleve villmarka her i grensetraktene, for på Varåa har Ramarskhundene i vinter hatt hyppig selskap av sin slektning ulven...rett som det er patruljerer to revirmarkerende dyr her. Ofte går ulvene på den andre siden av åa, noen ganger er de bortom og snuser på hundesporene. Men hvis det har gått noen dager siden hundespannet har passert, går de faktisk midt i hundeløypa - for der er det lett å ta seg fram!

Skulle vært artig og visst hva de tenker om hundene...antagelig liker de ikke så veldig godt at en flokk med sånne "menneskevenner" løper rundt midt inne i reviret.

Bildet viser husfruen og en av Gråfjellulvene under merking i 2002 (Ramarsk arkivfoto)

Ferien startet med en liten ekspedisjon på Engerdalssia av Femundsmarka. Inntil nylig har Klokkarn (bildet) nektet å kalle dette området for Femundsmarka. (Femundsmarka er for rørosinger begrenset til et ensartet skogsområde med halvdårlig bonitet og noen falleferdige buer nord for Røa. Red.anm.) Etter å ha foretatt en symbolsk reise med Femund II fra Elgå til Røosen og vandret via Roasten og Svukku til Svukkuriset, har endelig søndre del av dette villmarksområdet blitt anerkjent. Er det første gang i historien en rørosing (riktignok utflyttet, men lell...) bevisst tar ordet F........... i sin munn sør for Røa? Om dette strides de lærde. Faktum er at Klokkarn har vært i dette området før. De var vel ikke så nøye på grensene før i tiden.


Ellers var det veldig varmt. Nesten tropetemperatur. I Røadalen var det et helvete med mygg, knott og krusfluggu/blindklegg, så det var bare å komme seg opp på fjellet så fort som mulig. Camperte et par dager ved ulike fjellvatn oppi Røåsen, der det var en lett bris. Badetemperatur, sandstrand og sydenvarme i fjellheimen, ikke verst!

Fisket var ikke all verden, røya hadde gått og gjemt seg og ørreten var veldig daff hele dagen. Turens eneste fisk var det undertegnede som stod for, da sjefsfiskeren satt litt for lenge i ute og fikk solstikk og lett forbrenning slik at han måtte legge seg inn i teltet klokka åtte om kvelden. Og fiskbettet startet ikke før klokka 10 om kvelden.  

Turen ble avsluttet på Svukkuriset, med 3 retters middag og rikelig forpleining. Her møtte Kjetil på en annen utflyttet kar fra Hagan - Trond Langen, som han sloss med som guttunge (var rene bandekrigen der før i tida, med bekken som skille). Trond og kameraten Odde Halvorsen var innom Svukkuriset på en lengre vandretur i området. Åpningstidene på turisthytta var utvidet for anledningen, og det var trivelig selskap på tunet helt til myggen gikk og la seg.

De tre vise menn (bildet) og undertegnede var på tur i Femundsmarka fra torsdag til søndag. Som vanlig gikk turen fra henholdsvis Grövelsjön og Synnevika. På Rogen bommet stifinneren på skutersporet, så det ble et langvarig bad i knedypt isvatn med riving og sliting i en jævla aluminiumsslede som satt fast i underlaget som en gigantisk sugekopp. Den idiotsikre trebukken fra Kiruna fløt imidlertid oppå: Oinakka - nå også som båt!

Vi tok en liten rast i den vesle bua som reddet livet til Kjetil og Morten Ødegård da de var ute og padlet på dypt vann for en del år siden, og det ble tid for mimring. Gutta kravlet i land her etter å ha lagt igjen kilovis med utstyr på Rogenhavets bunn, utmattet og iskalde fant de den vesle forfalne bua med vedovn og fikk varmen i seg mens hundene lå igjen på stranda som slakt.

Så bar det videre til Møller. Etter hvert kom også Anders "Brisen" Bjørnstad & Thore "Dævven hainn" Nilsen sigende. Thore påstod at det var jævlig spor over Femund med manndype vasshøl, så kvelden gikk stort sett med til å krangle om hva som var verst av Femund og Rogen.

Fredag: Fikk besøk av en slekning av Kjetil som var ute på en liten dagstur på 7,5 mil på ski... Deretter kjørte vi tur (jfr. bildet) og spiste en bedre middag om kvelden. Om natta våknet Thore på gulvet av at det luktet skit og var bløtt på ryggen av soveposen, så da ble hundene kastet ut av bua....
Lørdag: Soling, kryssord og skitprat. Besøk av nok et par skigåere, en gammel studiekamerat med følge.

Søndag bar det hemmat - fant skutersporet takket være den årlige svensken med monstersleden og "grønlandshuskyene". Like sikkert som vårtegn dukket han og fruen opp på Rogen - og de hadde selvsagt tatt rett spor. Men det ble nå litt bading for det. Snøen var vekk når vi kom tilbake til bilen, så vinteren er over for denne gang.
 

Vinterens første tur til vårt andre hjem - Møllerbua. Kjetil mener han har en slags hevd på dette eksotiske husværet i og med at han stammer fra Møllerslekta - som foruten Møllerbua er mest kjent for Møllers tran.

Ble 18 mil på ymse føre og i ymse vær fordelt på 3 dager - fin trening til Amundsen med andre ord. Ekstremt lite folk på norskesiden i år, men det er egentlig greit for da får man være i fred. Kan muligens ha noe sammenheng med de abnorme snømengdene. Bare lokale helter som Magne Lien våger seg helt inn til Møller i år, ser det ut til. Ja, og så møtte vi Tor Martinsen og en haug med skoleelever fra Bærum på raststugan ved Hävlingen - her fikk vi blant annet tatt en titt på den nye vidundersleden til Tor og Pete.

Det var en dag da den nyfrelste storspannkjøreren i Ramarsk skulle ut på tur. Og rampungen Myhra skulle være med. Uheldigvis snublet Myhra i ankertauet ved starten - og vips så for spannet som et prosjektil ut halvmetersåpningen i porten mens Runa strevde med å skyve den opp. Løpe - løpe - løpe i kram gjennomslagssnø der de enorme kamikskoene satt fast for hvert skritt... Vel, fikk nå tak i dem igjen der de stod fast etter noen hundre meter - og satte ned ankeret for å løse opp i noe linekrøll. Kjetil hadde imidlertid unnlatt å opplyse om at akkurat dette eldgamle vraket av et istindanker var av typen som ikke sitter fast i snøen, men spretter opp igjen. Så der for de igjen, gitt! Fikk kastet meg på og slo filler av knærne i skutermatta mens jeg hang i en unaturlig limbostilling bak sleden og prøvde å bakse meg opp i knestående. Så gikk det bra en stund igjen. 

Men historen slutter ikke her. Nede på myra (jfr. illustrasjonsbilde fra en litt mer kontrollert tur med et annet anker) fant Whisky ut at hun skulle snu i stedet for å dra ned på elva. Ned med ankeret og fram for å vise henne og Morr vegen. Selvsagt var det en hundsjævel som måtte rykke til - og ankeret løsnet. Prøvde å løpe, men satt fast opp til lårene i kram sementsnø på siden av løypa - og der dro hele 12-spannet i fint driv ned på elva og borte ble de. Igjen sto jeg, uten vann, uten hodelykt og uten mat, med en helvetes masse klær på meg. Så var det bare å ta bena fatt...helt sikker på at de kom til å sette seg fast i enden på løypa - d.v.s. laangt...
Men den gang ei. Det svikefulle ankeret kom imidlertid til sin rett, for etter halvannen times svett, tung gange oppover elva kom pinadø hele spannet i retur i full galopp og uten linekrøll. De hadde tatt hele treningsrunden selv! Men tror du de ville ha med meg hjem igjen? Ikke faen! Måtte kaste meg oppi sleden og bakse meg bak på meiene mens de om mulig satte opp farten enda mer. Så bar det hemmat. Og snipp snapp snute, så var ankeret ute.

PUH! Så tungt og trått! Brøytet opp hele grensegata (her på toppen) for første gang siden halvmeteren kom for et par uker siden. Og så har det jo kommet en 15-20 cm etter det igjen. Gikk av sleden for å ordne noe linekrøll i front og da ble jeg nesten borte i snøen.

Sota gadd ikke brøyte. Hun har vel brøytet nok i sin snart 10-årige karriere. Satte fram Morr i stedet, han begynner å bli skikkelig god i front. Tror nesten han begynner å forstå høyre-venstre kommandoer også.

Ellers så klarte jeg å få spannet til å stå helt stille på kommando opp til flere ganger i dag - både der det var løype og der det ikke var løype. Måtte fram tre-fire ganger for å ordne liner og bytte hunder, og da kommanderte jeg STÅ uten å sette ned ankeret. Deretter ga jeg startkommando slik at sleden gled fram til meg. Fungerte helt perfekt. Om det var fordi de var slitne eller om de har blitt mer lydige skal være usagt...

Hadde egentlig ambisjon om å brøyte opp løypa på myrene oppi berget, men ville ikke demotivere hundene ytterligere - så da ble det en tur ned i dalen i stedet. Der måtte de også brøyte, men bare 15 cm. Fant ut at det gule fast-trax sledebelegget er helt ubrukelig på halvkram snø, det gikk uhyre trått - selv i nedoverbakke. Og når JEG synes det går sakte med 12-spann, da går det virkelig sakte!!

Kjetil kunne ha gjort det adskillig bedre i helga om han hadde brukt et annet belegg på distanse nr. 2. Så nå har vi bestilt mildværsbelegg og rosa OT for å safe til Amundsen.
 

Ute på brøytetur med Morr og Whisky i front. Morr er en av de ferskeste lederhundene, men utrolig til å gå - og høre på kommandoer. Dessuten følger han med på terrenget hele tiden, så geografikunnskapene er det ikke noe å si på. Blir spennende å se hvordan han utvikler seg videre.

Kjetil brøytet et godt stykke oppover Little Yukon (også kalt Varåa) dagen før med 12-spann, hvilket var bra - for du verden så tungt føre det var! Hadde snødd 5-10 cm fra dagen før, og var nå en halvmeter der vi ikke hadde kjørt på en stund. Snudde etter en kilometer eller noe sånt, vil ikke slite ut hundene før Hamarlangen.

Fløy forresten opp en orrhane 40 cm fra lederhundene nede på myra, skal si de fikk fart på seg 

I dag fant jeg plutselig ut at det var på tide å sette i veg med 12-spann. Om det skyldes senere tids pysestempel, Eriks debut med 12-spann på Rørosløpet eller det faktum at lærling Karine nå har kjørt 16-spann er litt uklart. Men....som sagt så gjort. Med en 20-kilos forsekk som ballast i den vesle Oinakkaen bar det i veg nedover i dalen. Riktignok med 2 bakliner kneppet av i nedfarten, men det snakker vi ikke så høyt om. Og det gikk da virkelig helt fint. Ingen linebiting, lydige hunder og god kontroll på sleden. Til og med snuoperasjonen ute på elva foregikk eksemplarisk og uten linekrøll. Sist Kjetil snudde hundene på elva, mistet han hele spannet og måtte løpe 2 kilometer, hehe....
Hadde nesten glemt hvor gøy det er å kjøre storspann, har ikke prøvd det siden 2005

Hunder er ikke så ulike folk når det gjelder de primære behov...de ser ihvertfall ut til å ha evnen til å nye naturen sånn som oss. Hundegarden i Skjærberget er omgitt av skog på sør- og østsiden, hvilket vil si at sola ikke skinner i hele hundegården. Om vinteren pleier derfor flokken å samle seg i det nordvestre hjørnet for å slikke sol. Her sitter og ligger de med lukkede øyne og koser seg mens sola varmer i pelsen.

Thore Nilsen surret rundt på Femund noen timer i bekmørket og måtte vende hjem, for så å gjøre et forsøk igjen dagen etter, da Klokkar'n dro nedover og møtte ham. Dagen etter dro han nok en gang ned til Synnevika og splittet opp spannet i småspann til Erik og Andrè.

Og siden så hørte vi egentlig ikke så mye fra gutta i snøhavet, så vi vet egentlig ikke så mye om ekspedisjonen bortsett fra at de kjørte att og fram noen turer i løypa de hadde brøytet opp til neste bu. I ettertid har imidlertid dette bildet fra bua dukket opp. Det viser fra venstre Busta (som snart skal bli svensk familiehund), samt gammellederne Nuuk og Sota som slapper av på sengebrisken. Antagelig sov gjengen mye på turen.

Referat fra en skurrende telefonsamtale fra Kjetil - stifinneren - i Gubbtjønnbua:

I følge lokalkjente skulle det visstnok være mindre snø "ute i marken" enn på Røros. De lokalkjente påberoper seg imidlertid synske egenskaper de ikke har, for det er en hel meter med nysnø der ute.  Etter at spannet forsvant under snøen måtte Kjetil gå først og tråkke veg, og farten til de 13 hundene var om i gjennomsnitt 1,2 km/t den siste biten fram til bua. (Her er det uvisst om en feilkjøring oppi noen bergerabber er tatt med eller ikke.)

Som vanlig når Kjetil har vært ute i en ekstrem treningssituasjon, beskriver han forholdene på kjent dramatisk vis som "...det verste jeg har vært med på" - der ordene støtes ut på siste utpust for liksom å understreke hvor ekstrem opplevelsen har vært. Dette uttrykket har vært brukt om flere ting, blant annet om motbakkene i første del av Amundsen Race og diverse uværsituasjoner.

Thore "Dævven" Nilsen skulle også til Gubbtjønnbua i kveld. Det vites ikke hvorvidt han har greid å bakse seg dit i mørket uten lederen Nuuk, som etter sigende skal ha gått over i pensjonistenes rekker.

Ground Control avventer nærmere beskjed fra ekspedisjonen... God natt!   

Det er en grunn til at vi ikke driver med turistkjøring, og Runa har nå innsett at det er på tide å slutte som hobby-instruktør. Sa til fersking Mari (den skadde damen i sleden) at hun ikke måtte bremse for mye og ellers var det bare å gnu på. Som sagt, så gjort. Ut fra hundegården, vente på de to andre spannene. Tok fryktelig lang tid før Mari kom - og da med lettere herpet slede og Kjetil som ballast for i det hele tatt å komme seg til skogs. Ikke bremse nei, hmmm....god fart og kræsj nr. 1 rett i hundegårdsnettingen som en annen plakat!

So far, so good. Så bar det videre nedover. Kræsj nr. 2 i et tre i Liastien (potensielt stygt - kunne resultert i hjernerystelse). Ytterligere desimering av Oinakka. Gikk det bra? Ja. Ok - kjør på! Kræsj nr. 3 ved den beryktede Lia-stenen. Resultat: Mari klarer ikke å gå og må sitte på med søster Karine, mens Sonja (t.h.) overtar spannet. Ambulansekjøring, med andre ord. Hundene er gira, og det går 4 bakliner og en liten slåsskamp mens jeg prøver å knytte sammen noe treverk på Oinakka-vedhaugen.

Ellers gikk det ganske bra, bortsett fra at linebiter Lola bet meg i handa (!) da jeg skulle refse henne i kaffepausen, så det ble nødvendig med ytterligere refs. Lurer forresten på hvorfor de skal starte å bite liner nå, når de ikke har gjort det før? Spørs om de må kjøres litt hardere så det blir slutt på denne ekstra energien.

Alt surret til tross...Mari var ganske fornøyd med turen og sa hun skulle komme igjen senere en dag, så da får vi legge løypa oppover grensegata og jekke ned hundene et par hakk for å unngå personskade.

Hvem hadde trodd at Klokkervold d.y. (også kalt Thomas) noensinne skulle sette sine bein bakpå sledemeiene? Vel, nå er det et faktum. Med blodtrimmet 4-spann og et par hyl nedover høyspentlinja bar det i veg på slep etter lillebror og pappa. For ordens skyld: Bildet er tatt før start.

Som det går fram av bildet er jeg degradert til 4-spann, for første gang siden 2003. Til og med gjestekjører Karine (foran) har større spann enn meg! 

Kjetil kjører som vanlig fortest hemmatt med det nye OT-vidunderet - og utfører litt motorsagterapi på helvetesstubben underveis. 

Runa klarte nok en gang å miste spannet på en toskete måte. Forrige gang i 2005 med 10-spann, denne gangen (ehmmm....nesten flaut å innrømme det) med et skarve 6-spann. Jeg blir mer og mer pysete med tida. Jada, jeg vet så godt at jeg ikke skal bremse foran den problematiske stubbe/sten-passeringen, men når spannet går fortere enn Åsgårdsreia med Loke i hæla må man foreta seg noe for ikke å dø på trening. Sleden kom selvsagt opp på stubben, på tverke og sidelengs inn i stenen og jeg ble slengt som vrakgods oppi en haug med tørrkvist mens jeg vrælte STÅÅ FOR FAAEN! SOTA; STÅÅ! NEIII! STÅÅÅÅ!!!!  De yngre hundene ville stoppe, men den gamle sære lederhunden Sota bare snudde seg og så meg trassig inn i øynene et kort sekund før hun satte opp farten og forsvant med hele gjengen som et olja lyn nedover bakkene. Så var det bare å ta beina fatt, da.


Heldigvis kom de ikke så langt som sist, da de løp et par mil og jeg trodde hele flokken var overkjørt av en trailer. Med den farten de hadde nå, ble etterhvert kjærva sammen nedi bakken (bildet) - og vi kunne fortsette treningsturen med en lettere gretten Sota i front. Straffen ble utmålt til tvangsbrøyting i dypsnø med innlagt retningskorreks. Gamle sære ledertisper skal høre etter, enten de vil det eller ikke!

Mens undertegnede sitter hjemme og løser kryssord og kaster et og annet laksehode (NAM!) ut til valpene i hundegården, koser Kjetil seg på tur på hemmelig sted med Skjevdalens store sønn Thore Nilsen.

Det eneste jeg har hørt fra min bedre halvdel siden han dro er dette bildet, sammen med følgende kryptiske melding: "I gang." Det betyr at han er i live.

Bildet er som dere ser sladdet, men siden jeg har vært ute før så har jeg allikevel klart å identifisere det til å være tatt på Femund (stor innsjø på grensa mellom Hedmark og Sør-Trøndelag). Så muligheten for at gutta har tenkt seg "ut i marken" er stor. Der skal de sannsynligvis legge kjøreplan for Amundsen gjennom sene kveldsøkter i en eller annen bu.

Påskehilsen fra Runa

Sist lørdag var det duket for innkjøring av Finnmarksvalpene, dessuten var Karine (rød jakke på bildet) og valpen Orion med på trening. Orion var så vidt innkjørt fra før, så han klarte seg bra.

Undertegnede fikk etter hvert begge bamsene Bongo og Zanzibar til å gå, men det tok sin tid, for å si det sånn....
Å ha på sele var uproblematisk, likens innspenning i linesettet. Men ca. 3 meter etter hundegården surret de seg grundig rundt den første telefonstolpen - de skjønte antagelig ikke hvorfor de skulle gå i sporet siden de har vært med og løpt på siden hele tiden... Deretter fortsatte det med grantrær, stubber, snøfonner osv i et kvarters tid før de endelig forsto vitsen med oppkjørt spor. Bongo hang i nakkelina en stund, men det ga seg. Etter det gikk det veldig bra, og de trakk faktisk 5 kilometer - ikke verst!

Kjetil (foran) måtte gi tapt og slippe Togo og Kairo løs, da de bare hang etter og ikke ville dra. Han spente de inn igjen en liten stund, men her må det nok litt mer tålmodighet til før de går som de skal.

Andrè på treningstur fra Myrvang med valper, med innlagt dasspause. Dette lukter det dritt av ifølge valpene!

I dag gikk turen til "nabolaget" hos Søta Bror, nærmere bestemt området ved Rörbäcksnäs og Tandådalen. Det er masse skuterløyper og andre løyper rundt Sälenfjällen og Transtrandsfjällen - og muligheter for både heftig skogskjøring og fjellkjøring. Dagens høydepunkt var da hundene fosset forbi en snøskuter som hadde kjørt seg ned i Stora Tandån - for så å kjøre sikksakk mellom måpende svenske snøskutersturister og forsvinne i full galopp. Det lyktes dessverre ikke å fotografere seansen, da Klokkarn hadde nok med å holde balansen... Bildet er hentet fra et annet vått parti på skuterleden.

Hadde med Øyvind Sørlie fra Elverum (bildet) på tur, det er første gangen han kjører slede. Øyvind storkoste seg, og veltet ikke en eneste gang! Egentlig hadde vi tenkt å dra til Sverige for å kjøre på skuterleden, men siden det hadde snødd såpass mye følte jeg at det var trygt å ta med en nybegynner i den noe ruskete løypa fra hovedkvarteret. Fikk samtidig brøytet opp igjen deler av løypenettet - to fluer i ett smekk!

Eneste skåret i gleden var at vi ble jaget fra svenskvegen av en gretten hytteeier. Vi har brukt denne delvis brøytede vegen for å roe hundene litt før vi drar ned i dalen. Kan være litt heftig nedkjøring ved harde spor. Men nå er altså ikke det mulig mer. Svensken påsto at hundesporene frøs til slik at firehjulstrekkeren hans ble ødelagt når han skulle kjøre opp til enden av vegen for å hente traktoren han brøyter med (...) Det var bare å svare tja og ha og ha det. Nytter ikke å argumentere med sånne. Lurer forresten på hvorfor han ikke har traktoren stående i andre enden av vegen....? Må da være jævlig dumt å ha traktoren i enden av vegen man skal brøyte hvis det kommer en halvmeter snø...
 
Han kan ikke nekte oss å kjøre, men vi gidder selvsagt ikke å kjøre der mer så lenge vi er uvelkomne. For liksom å toppe det hele så lurte han på om hundene ville gå til angrep på hunden hans, og da dro vi.

Runa og Kjetil tilbrakte romjula på Valldalen Gård. Her fikk vi kjørt en del mil på henholdsvis fine spor, harde spor, villspor og spor som måtte brøytes. Uno Stenmyren har i hele vinter kjørt milevis med løyper knyttet sammen med diverse skuterleder. Hadde selskap av Unni & Jon fra Gynthaugen husky (Drammen THK) som var og kjørte inn valper. Møtte også Kjetil Teien og Jon Flaa i sporet. De holdt til på grensen ved Fløtningen.  Hundene gikk faktisk ganske bra, og målgangen på F400 virker nesten oppnåelig. Om ikke annet, så blir det fin trening til Amundsen...

En stor takk til Uno som har laget så fine spor! Vi kommer tilbake ved en senere anledning!